Jod er et sporstoff, noe som betyr at hundens organisme bare trenger det i svært små mengder. Likevel kan betydningen av det ikke overvurderes. Kjøtt og innmat alene i et BARF-kosthold er ikke tilstrekkelig til å dekke behovet for dette grunnstoffet, og derfor er tilskudd som regel nødvendig, helst i form av preparater basert på ingredienser av naturlig opprinnelse. Det er viktig alltid å huske å beregne riktig dose for vår firbeinte venn nøyaktig på grunnlag av retningslinjene fra FEDIAF og normene fra NRC, ettersom både overskudd og mangel på jod kan være helseskadelig.
Hvilke funksjoner har jod?
Jod inngår først og fremst i skjoldbruskkjertelhormoner som tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3). Disse hormonene har mange viktige funksjoner i organismen. De sørger for riktig temperaturregulering og regulerer stoffskiftet. Rollen deres i reproduksjonsprosessene er uunnværlig. De bidrar også til funksjonen i sirkulasjonssystemet og muskelsystemet. De er svært viktige hos unge dyr, der de sikrer riktig vekst samt fysisk og psykisk utvikling. Dette henger sammen med påvirkningen på hypofysen og kjønnskjertlene. De er også nødvendige for differensiering og modning av vev. Jod bidrar dessuten til å opprettholde normal hud- og pelskondisjon.
Regulering av konsentrasjonen i blodet
Jod tas regelmessig opp av skjoldbruskkjertelen gjennom aktiv transport. Takket være denne mekanismen holdes tilførselen ved et passende inntak på et omtrent konstant nivå, selv om innholdet av jodid i blodplasmaet varierer. Det tyreoideastimulerende hormonet (TSH), som frigjøres fra hypofysen, bidrar også til å regulere skjoldbruskkjertelcellenes opptak av jod. Virkningen av skjoldbruskkjertelhormonene kontrolleres dessuten ved hjelp av nevrotransmittere, hormoner og enzymer i sentralnervesystemet, hypofysen, sirkulasjonssystemet og perifert vev.
Er tilskudd nødvendig?
Behovet for jod avhenger av hundens fysiologiske tilstand og kosthold. Det øker hos tisper i diegivingsperioden, fordi organismen skiller ut ca. 10% av sporstoffet gjennom melken. Når det gjelder kostholdet, må tilførselen av jod være større dersom det inneholder relativt store mengder strumafremkallende stoffer, såkalte goitrogener, som hemmer opptaket av jod og forstyrrer skjoldbruskkjertelens funksjon. Disse finnes i erter, peanøtter, soya og linfrø. Jodtilskudd er også ofte anbefalt dersom kostholdet inneholder et overskudd av enkelte mineralstoffer, som arsen, bromider, fluorider, kobolt, kalium, kalsium eller mangan. Det riktige jodnivået som dyret vårt trenger, fastsettes best på grunnlag av retningslinjene fra FEDIAF og normene fra NRC. For syke dyr er det best å rådføre seg med en veterinær for å unngå risikoen for bivirkninger som følge av for eksempel interaksjoner med andre tilskudd eller legemidler. Når jod tilsettes kostholdet, er det lett å gi for mye, fordi det ofte brukes preparater av naturlig opprinnelse, vanligvis basert på Kelp-alger, der konsentrasjonen av grunnstoffet kan variere mellom de enkelte partiene. Dette avhenger blant annet av tidspunktet og stedet for innhøstingen, graden av forurensning i vannområdet og hvilken del av organismen produktet stammer fra. Derfor bør man alltid lese innholdsdeklarasjonen på den aktuelle emballasjen nøye.
Kilder i kostholdet
Kjøtt og innmat er moderate kilder til jod i kostholdet og er ikke i seg selv tilstrekkelige til å dekke behovet. Havfisk, egg og jodberiket salt er rikere kilder. Det gis svært ofte tilskudd basert på Kelp-havalger, som har et svært høyt, men som nevnt ovenfor også varierende jodinnhold.
Hva fører et for lavt jodinnhold i kostholdet til?
Jodmangel i kostholdet fører til forstyrrelser i skjoldbruskkjertelens funksjon og for lav produksjon av hormonene T3 og T4, noe som innebærer hypotyreose, som diagnostiseres forholdsvis sjelden hos hunder. Tilstanden kan imidlertid forekomme hos hunder som fôres med et BARF-kosthold uten tilskudd eller med utilstrekkelig tilskudd, og slike tilfeller er dokumentert. I disse tilfellene ble det observert en tosidig forstørrelse av skjoldbruskkjertelens lapper og en liten økning i kroppsvekten. Etter at riktig tilførsel av jod gjennom kostholdet ble sikret, vendte skjoldbruskkjertelen tilbake til normal funksjon. For lite jod i kostholdet til en drektig eller diegivende tispe kan forårsake utviklingsforstyrrelser hos avkommet.
Kan jod overdoseres?
Ved uforsiktig bruk av tilskudd er det dessverre lett å overdosere jod. En for høy konsentrasjon kan også føre til funksjonsproblemer i skjoldbruskkjertelen og hypotyreose. Symptomene kan ikke alltid oppdages med en gang. De avhenger av dyrets alder og helsetilstand samt av dosen og hvor lenge organismen har vært utsatt for et overskudd av jod. Symptomene omfatter apati, redusert aktivitet, vektøkning som ikke skyldes kostholdet, og dårligere toleranse for kulde. Pelskvaliteten forverres. En overdose av jod kan være spesielt risikabel for valper, som har et svært følsomt hormonsystem.
Kilder
- Wedekind, K. J., Yu, S., Kats, L., Paetau-Robinson, I., & Cowell, C. S. (2010). Micronutrients: Minerals and vitamins. W M. S. Hand, C. D. Thatcher, R. L. Remillard, P. Roudebush, & B. J. Novotny (Eds.), Small Animal Clinical Nutrition (5th ed., Chapter 6). Mark Morris Institute.
- Lim, S., Sohn, S.-J., & Hong, Y.-J. (2026). Case report: Diet-associated iodine-deficiency goitrous hypothyroidism in a dog: A longitudinal clinical, endocrine, and ultrasonographic evaluation. Frontiers in Veterinary Science, 13, Article 1761152.
- Castillo, V. A., Lalia, J. C., Junco, M., Sartorio, G., Márquez, A., Rodriguez, M. S., & Pisarev, M. A. (2001). Changes in thyroid function in puppies fed a high iodine commercial diet. The Veterinary Journal, 161(1), 80–84.