Jod - J

Er en essensiell byggestein for skjoldbruskkjertelhormoner (tyroksin T4 og trijodtyronin T3), som regulerer stoffskiftet, termoregulering, hjertefunksjon og nervesystemet, samt sikrer normal vekst og utvikling hos valper og kattunger [1]. Dette er et av få mineraler som med stor sannsynlighet finnes i for små mengder i et råfôringsdiett basert på landdyr — det krever bevisst tilskudd. NRC-normen for en voksen hund er MR 175 µg, RA 220 µg / 1000 kcal ME (øvre grense SUL 2750 µg) [1]. For en voksen katt oppgir NRC høyere verdier — MR 320 µg, RA 350 µg / 1000 kcal ME — selv om nyere studier antyder at kattens reelle behov kan være lavere enn 2006-normen [2].

Forekomst: Kjøtt og bein fra landdyr er ekstremt fattige på jod. I praksis tilføres det via standardiserte havalger (kelp, f.eks. pulverisert Ascophyllum nodosum) med et kjent jodinnhold per gram. Å dosere tørket kelp «på øyemål» er et sjansespill — forskjellene mellom partier kan være opptil tidobbelte.

Mangel: Hos dyr som fôres med kommersielt fôr forekommer dette praktisk talt aldri. Det er imidlertid et vanlig problem i ubalanserte hjemmelagde dietter. Det resulterer i hypotyreose (dyret blir apatisk, søker varme steder, legger raskt på seg), dermatologiske problemer (tørr, sprø og matt pels) samt struma (forstørrelse av skjoldbruskkjertelen på halsen) [1] [3]. Hos valper og kattunger fører det til forsinket utvikling, spesielt av nervesystemet. Symptomene oppstår sent, derfor vurderes ikke jod ut fra dyrets utseende, men beregnes matematisk.

Overskudd: Marginen mellom optimal dose og overskudd er smalere enn for de fleste mineraler — ikke doble dosen «for sikkerhets skyld». Kronisk overskudd (oftest fra ukontrollert tilskudd) hemmer paradoksalt nok også skjoldbruskkjertelen, noe som gir symptomer som ligner på mangel [4]. Hos katt er overskudd spesielt risikabelt: lav kroppsvekt gjør det lettere å overdosere kelp, og hypertyreose er den vanligste endokrinopatien hos eldre katter — en jodbegrenset diett kan normalisere T4-nivået hos en betydelig del av syke katter [5].

Hva du bør være oppmerksom på

Selen er nødvendig for konvertering av T4 til aktivt T3 (selenavhengige dejodinaser) — ved mangel på selen er ikke engang riktig tilførsel av jod tilstrekkelig [1]. Hos katt er en jevn, daglig dose avgjørende — svingninger i tilførselen (av og til ingenting, av og til en stor porsjon fisk eller kelp) er verre enn et moderat, men stabilt tilskudd. Vær obs på luftrør, spiserør og kjøtt fra halsområdet — disse kan inneholde rester av slaktedyrets skjoldbruskkjertel, noe som betyr at du gir ferdige T3/T4-hormoner, ikke jod. Dette er et separat, alvorlig problem (såkalt dietary hyperthyroidism), som er spesielt farlig for katter.

Kilder

1. National Research Council (2006). Nutrient Requirements of Dogs and Cats. National Academies Press. https://nap.nationalacademies.org/catalog/10668/nutrient-requirements-of-dogs-and-cats
2. Wedekind KJ, et al. (2010). The feline iodine requirement is lower than the 2006 NRC recommended allowance. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/19906136/
3. Merck Veterinary Manual. Goiter in Animals. https://www.merckvetmanual.com/endocrine-system/the-thyroid-gland/goiter-in-animals
4. Edinboro CH, Scott-Moncrieff JC, Glickman LT (2010). Feline Hyperthyroidism: Potential Relationship with Iodine Supplement Requirements of Commercial Cat Foods. https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC11149000/
5. Hui TY, Bruyette DS, Moore GE, Scott-Moncrieff JC (2015). Effect of Feeding an Iodine-Restricted Diet in Cats with Spontaneous Hyperthyroidism. https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC4895365/